Ti sekunder å ta med seg resten av livet.

Hendene ligner lubne stjerner med sine struttende fingre. Smilehullene oppå dem minner om luftbobler i pannekakerøre. En liten kropp, med en mage som er stappfull av hjemmelagede kjøttboller og knær med blåmerker etter dagens barnehageøkt. Av og til har hun tid, som nå.
Da holder hun hodet mitt fast med en stjerne på hvert av ørene mine, låser blikket mitt i sine knallblå speil. Ansiktet hennes ligger i alvorlige, konsentrerte folder. Det kommer sakte nærmere og nærmere mitt eget fjes før jeg får en klem så inderlig og lang, så hard at de små skuldrene rister av anstrengelse.
Så er det over, livet er travelt må vite,  trapper å klatre, bøker å bla i, katter å klappe og så videre.